09. mars 2018

Fradragsrett for honorar til forvaltning av private equity-fond

Christian Dalby

Christian Dalby

Partner, BDO Advokater AS
E-post: [email protected]
Telefon: +47 900 62 858

– Er forvaltningshonorarer som private equity-fond betaler til en fondsforvalter fradragsberettiget ved ligningen av deltakerne i fondet?

Oppsummering av vår vurdering

I en nylig avsagt dom fra Høyesterett (28. februar 2018) uttales det at selv om et forvaltningshonorar er betaling for et samlet forvaltningsoppdrag, medfører forvaltningsoppdraget utføring av ulike oppgaver. Forvaltningshonoraret må derfor deles opp, og kostnader som knytter seg til forvalterens transaksjonsarbeid skal aktiveres.

Etter vår vurdering har avgjørelsen overføringsverdi til andre saker hvor skattyter pådrar seg dels fradragsberettigede og dels ikke fradragsberettigede kostnader. Skattyter bør i slike tilfeller søke å etablere systemer som sikrer en forsvarlig oppdeling av kostnader, og en korrekt skattemessig håndtering. Saken viser at fradrag for slike kostnader kan i visse tilfeller fordeles skjønnsmessig.

Skal kostnader til forvaltningshonorar deles opp for skatteformål?

Saken gjaldt norske investorer i private equity-fond. Investorene ble av skattemyndighetene nektet fullt fradrag for forvaltningshonoraret under henvisning til at deler av honoraret gikk til dekning av forvalters arbeid med transaksjoner.

Etter fritaksmetoden er hovedregelen at aksjeselskaper ikke er skattepliktige for inntekt eller fradragsberettiget for tap ved aksjeutbytte eller salg av aksjer. Formålet med fritaksmetoden er å unngå kjedebeskatning av selskapsoverskudd.

Den generelle fradragsbestemmelsen i skatteloven omfatter bare kostnader som har sammenheng med skattepliktige inntekter. Fritaksmetoden innebar opprinnelig at kostnader tilknyttet skattefrie aksjeinntekter ikke lenger kunne føres til fradrag. En konsekvens av dette var at verken aktiveringspliktige eller løpende kostnader kom til fradrag på noe tidspunkt.

Det ble imidlertid innført et unntak fra regelen om at slik kostnader ikke skal kunne fradragsføres. Fradragsretten skulle avgrenses mot kostnader som skal aktiveres og inngå i aksjens skattemessige kostpris. Regelen finnes i skatteloven § 6-24, og det fremgår av bestemmelsens første ledd at det gis fradrag for kostnad som pådras for å erverve inntekt som er fritatt for skatteplikt etter fritaksmetoden. Kostnadene omfatter såkalte eierkostnader. Det fremgår av skatteloven § 6-24 annet ledd at det gis likevel ikke fradrag for såkalte ervervs- og realisasjonskostnader, uavhengig av om erverv eller realisasjon gjennomføres. Kostnader som omhandlet i andre ledd – og som det altså ikke gis fradragsrett for – kan samlet omtales som transaksjonskostnader.

Hovedspørsmålet i saken for Høyesterett var om et forvaltningshonorar i private equity-bransjen er en kostnad som kan deles opp i en fradragsberettiget forvaltningsdel og en ikke-fradragsberettiget transaksjonsdel, eller om honoraret uansett må ses som en kostnad til én samlet tjeneste der tjenestens hovedformål er avgjørende for fradragsretten.

Fondsforvalterens oppgaver

Høyesterett la til grunn for sine vurderinger i denne saken at en viktig oppgave for en fondsforvalter er å søke etter og identifisere aktuelle investeringsprosjekter blant et stort antall potensielle objekter. Videre skal forvalteren gjennom aktivt eierskap utvikle og foredle de investeringer fondet gjør. Ved utløpet av eierperioden skal forvalteren dernest planlegge og gjennomføre en realisasjon av fondets investeringer på en måte som gir høyest mulig gevinst.

Det blir ofte engasjert eksterne finansielle eller juridiske rådgivere til transaksjonsarbeidet, og forvalteren har vanligvis ikke selv denne kompetansen i egen organisasjon. Når det engasjeres rådgivere, blir fondet fakturert direkte for disse spesialiserte tjenestene. Høyesterett fant det godtgjort at forvalteren bruker mindre tid på de konkrete kjøps- og salgsprosessene enn på de øvrige oppgavene som hører til forvaltningsoppdraget. I saken for Høyesterett anslo forvalteren at eget arbeid med konkrete kjøps- og salgsprosesser utgjorde 10 til 20 prosent av det totale forvaltningsarbeidet. Høyesterett la til grunn at forvalterens arbeid med konkrete transaksjoner utgjør en prinsipielt sett kvantifiserbar andel av forvaltningsoppdraget og dermed av hva honoraret skal dekke.

Hva er bestemmende for fradragsretten?

Høyesterett uttaler i saken at måten honoraret blir avregnet på, eller hvordan det avtalerettslig er strukturert etter fondsavtalen, ikke kan være bestemmende for den skatterettslige klassifiseringen av forvaltningshonoraret. Det avgjørende må være den rettslige karakteren av det arbeidet som utføres av forvalteren.

Det blir vist til at kostnadens rettslige karakter er bestemmende for fradragsretten. Dette fremkommer i forarbeidene ved innføringen av begrensningen for fradragsrett for transaksjonskostnader.

Høyesterett uttaler at når kostnader som ikke er fradragsberettigede, og inngår i et samlet forvaltningshonorar som også dekker fradragsberettigede kostnader, må det i utgangspunktet foretas en oppdeling av honoraret ut fra den rettslige karakteren av de arbeider som honoraret skal dekke.

Høyesterett var ikke enig i at praktiske vanskeligheter med å skille mellom de ulike oppgavene for under fondsavtalene kan være avgjørende for den skatterettslige bedømmelsen. Når de respektive kostnadstyper ikke lar seg måle nøyaktig, må fordelingen gjøres ved skjønn.

Den såkalte hovedformålslæren kunne etter Høyesteretts syn ikke lede til et annet resultat i denne konkrete saken. Hovedformålslæren innebærer at der én kostnad har flere formål, vil det viktigste formålet i utgangspunktet være avgjørende for den skattemessige fradragsretten. I denne saken var en del kostnader knyttet til den løpende forvaltning av selskapsporteføljen og en annen del knyttet til arbeid med kjøp og salg av selskaper.

Høyesterett konkluderte med at forvaltningshonoraret må deles opp i en fradragsberettiget forvaltningsdel og en ikke fradragsberettiget transaksjonsdel. Størrelsen på de ulike delene av honoraret må fastsettes skjønnsmessig.

Utøvelsen av skjønn ved fastsettelsen av fradraget må være godt overveid og begrunnet

Høyesterett behandler deretter spørsmålet om skattekontorets adgang til å fravike skattyterens opplysninger om det begrensede omfanget av ikke fradragsberettiget transaksjonsrelatert arbeid. Skattekontoret begrenset fradragsretten til 60 prosent av forvaltningshonoraret i begge vedtakene.

Høyesterett viser til at skattekontoret for det ene fondets vedkommende fremhever at fondet er fullinvestert, mens man for det andre fondet fremhever det motsatte, dvs. at fondet er tidlig i livsløpet. Disse ulike fasene medfører at innholdet og omfanget av forvalterens konkrete transaksjonsarbeid vil være forskjellig. Skattekontoret hadde imidlertid ikke redegjort nærmere for hvordan man har kommet til samme fradragsprosent i begge sakene, på tross av fondenes ulike faser.

På bakgrunn av at skattekontoret ikke hadde redegjort for hvorfor kontoret har komme til samme fradragsprosent i begge sakene, konkluderer Høyesterett med at skattekontorets skjønn ikke fremstår som godt overveid og begrunnet. Ligningsvedtakene ble derfor ansett som ugyldige og ble opphevet.

Kontakt oss gjerne om du har spørsmål rundt dette

DEL DETTE INNLEGGET: